Slektsgransking

Slekter fra Vestlandet

Våre forfedre

 

SLEKTGRANSKING

 

 

 

Hva er slektsforskning:

Slektsforskning er vel ikke for hvem som helst? Dreier ikke dette seg om finere familier, om adel ogembetsmenn, borgermestere og godseiere, admiraler og biskoper? Til nød storbønder kanskje, men ikke husmenn og tjenestejenter? Og fiskere, arbeidsfolk og håndverkere finnes det vel knapt opplysninger om? Dette er myter.

Vi kan alle drive slektsforskning. Det er ikke avgjørende hvem og hva våre forfedre var. I varierende grad kan alle finne opplysninger om sin egen slekt, og alle vil møte en rekke unike enkeltskjebner, personer som hver i sær har levd sitt spesielle liv, fra vugge til grav. Folk som har hatt sin familie og sitt arbeid, sin tro, lykke eller tragedie. Vi kan finne masse av opplysninger om disse menneskene, selv om de var aldri så alminnelige.

Slektsforskning er en spennende jakt etter forfedrene våre. Grunnen til at man driver med denne typen forskning er mange ganger et behov for å vite hvem man er, hvor man kommer fra og hvem forfedrene våre var.

Når man driver med slektsforskning bør ikke målet være å vise at vi stammer fra berømte personer som for eks. Olav den hellige eller Karl den store. Noen gjør nok nettopp det, men de færreste kan vise til det. Selv dem som mener de kan, må stole på kilder av varierende kvalitet.

Slektens betydning er ikke den samme som tidligere. Stammesamfunnets tid er forbi, i alle fall i Europa, men lenge anså man det å kjenne sin slekt som den beste formen for forskning. I historien kan man finne flere eksempler på misforståelser og forsøk på svindel når det gjelder avstamming. Kong Sverre er bare en av flere personer fra den norske kongerekken man i dag setter spørsmålstegn ved.

Derfor minner vi på at skepsis og kildekontroll er viktig for den som vil finne sine røtter. Slektsgransking består i å kartlegge personer som tilhører bestemte slekter. Gjennom kartleggingen vil vi finne ut hvem disse menneskene var, og når de levde. Alle navn tilknyttet til en slekt kan man godt si man er i slekt med, av både forfedre og etterkommere, men så enkelt er det ikke bestandig, vi snakker ofte om den rette slektslinja (blodlinja) og så har vi de menneskene som er inngiftet i slekta, disse er ikke alltid ut fra blodlinja, men vi sier likevel at vi er i slekt.

Vi avgrenser ofte slektsgranskingen til å omfatte personopplysninger, som navn, fødsel, vigsel og død. Men for å få en database om slekt mer inntresant, så har jeg valgt å skrive litt mer opplysninger om de menneskene som jeg omtaler, så langt det lar seg gjøre. Historier fra bygdene har også stor betydning.

 

Slektshistoriske kilder:

 

Hva kan en slektsforsker finne ut, og hvor finn vi det? For å si det på en annen måte, det meste finn man ikke, det er ingen som har skrevet hvorledes våre forfedre så ut, hvilke vaner, uvaner, kunnskaper osv. våre forfedre hadde.

Det en kan arbeide ut fra er offentlige protokoller, her finn man mye, vi har: Kirkebøker,Skiftebøker, militære ruller, rettsarkivene, skattemanntallene, matriklene og folketellingene. De mest sikre og viktigste kilder er kirkebøkene, her finn vi kirkelige handlinger, som dåp, konfirmasjon, vielser, begravelser.

De eldste kirkebøkene skriv seg tilbake til 1600 tallet, men her er mye usikkert, så å drive noe slektsgransking lengre tilbake enn til begynnelsen på 1700 tallet, har lite for seg, opplysningene blir mangelfulle og usikre.

Det har heller ikke vært uvanlig frem gjennom tidene at mye kirkelig materiell er godt tapt, det være seg i brann eller på annen måte. Prestene var heller ikke bestandig så pliktoppfyllende til å føre disse bøkene, så mangt er uoversiktlig.

Det meste av kirkebøkene er i dag lagt ut på internett, dette er kirkebøker som er scannet, så her leser man presten sin håndskrift, noe som ikke bestandig er like enkelt.

Opplysningene i min database er hentet mye ut av nettsidene til Statsarkivet/Digitalarkivet i Bergen, som dekker fylkene Hordaland og Sogn og Fjordane. Sogn og Fjordane har også et fylkesarkiv, som dekker mange opplysninger. Jeg har også søkt mye på en amerikansk database som er oppbygd av mormoner kirken, og som har navn fra hele verden hentet ut fra kirkebøker

Folketellingene fra 1801, 1865, 1875, 1900 og 1910 ligger som fullstendig materiell på internett, og ut fra disse folketellingene kan man lese mye. Folketellingene er slik at de av personvernets hensyn ikke blir lagt ut til offentlig gjennomsyn før de er 100 år gamle, 1801 tellingen er den eldste tellingen som er registrert, og som fortell oss medlemmene i hver husstand, slektskap, deres yrke, ca alder osv. De nyere tellingene har litt mer tilleggsopplysninger så som: fødested, religion, husdyr og jordbruk.

 

Våre forfedre:

 

Hvor mange forfedre har vi?

Hvert menneske har to foreldre, fire besteforeldre, åtte oldeforeldre, seksten tippoldeforeldre osv. Regner vi at det i gjennomsnitt går tre generasjoner på hvert hundre år, vil en person født i 1950 ha oldeforeldre som ble født i midten av 1800-tallet. På det tidspunktet vil han altså ha åtte oldeforeldre og 16 tipp oldeforeldre.

Går vi hundre år lenger tilbake, til 1750, vil anetallet være opp i 64 (tipp-tipp-tipp oldeforeldre). I 1650 vil det være 512. I teorien skulle tallet etter samme beregning være over 4000 på reformasjonstiden, og rundt en milliard da Harald Hårfagre levde, men dette er selvfølgelig bare teori.

 

Hva levde forfedrene våre av?

 

På øyene og gårdene rundt om kring var det i hovedsak en kombinasjon av jordbruk (småbruk) og fiske som var den største inntektsnæringen, så derfor gikk for det meste tiden med til å overleve, å skaffe mat til seg og familien.

Penger var det lite av, så det gikk ofte på byttehandel av varer, ofte var handelsmannen på stedet også fiskekjøper, så fisk ble byttet med mel og sukker.

Når man sier at jordbruk (småbruk) og fiske var den største næringen rundt om på øyene og gårdene så var det selvfølgelig også der unntak, noen steder ble det også drevet med tarebrenning, dessuten fantes det også folk som vel kanskje i den tiden ble å regne som litt større en den vanlige mann, dette kunne være prest, lensmann og andre statelige tjenestemenn, der var selvfølgelig også handelsmenn og profesjonelle handverkere.

Jordstatusen var som sagt det viktigste, og her kan man skille mellom tre hovedgrupper:

• De selveiende bøndene, som eide den jorda de dyrka og bodde på.

• Bygselmenn, som leide jord av en jordeier.

• Den siste gruppa var størst og ble kalt husmenn, det var de som ikke hadde hjemmel på jord eller eiendom. Husmennene hadde eget hus, men ikke egen jord, men mange fikk likevel bruke litt jord, til dyrking av litt poteter og grønnsaker, vanligvis hadde husmennene litt arbeidsplikt på det bruket han hørte til.

Hvorledes levde de?

 

Det må vel trygt kunne fastslåes at de levde stort sett kummerlig, iallfall sett ut i fra dagens samfunn. Det var ofte et slit bare å få seg en liten hytte, ofte ble materialene hentet langvegs fra, spesielt rundt på øyene der det ikke bare var å gå i skogen for å hente seg materialer, og det kan vi se på de grunnmurene og husene/hyttene som fortsatt eksisterer, de var ikke bestandig så store, her bodde de ofte med store barnefamilier. På noen gardsbruk var ofte huset tilknyttet fjøsen, der familien bodde i den ene enden av huset og kreaturene i den andre enden, om vinteren når det ble kaldt, hende det at døren til fjøset ble satt opp, slik at varme fra dyra kunne hjelpe til å varme opp stua.

Som tidligere skrevet så var det på øyene mest småbruk og fiske de levde av, og under fiskesesongene kunne ofte folketallet i disse små samfunnene doble seg flere ganger, dette resulterte også i at det var stor mangel på husvære, og derfor leide folk ofte ut hus til disse fiskerne, som igjen var med å spe på inntektene til husværet. Bue og naust ble også innredet til utleie, og her kunne det ofte bo flere fiskere på samme rom, man kan selv tenke seg hvorledes dette var, det sanitære var heller dårlig, og renholdet ble deretter.

Husstandene var ofte store, barneflokkene var gjerne noe større en det vi forbinder med dagens samfunn. Fem til ti unger var ikke uvanlig. Men barnedødeligheten var ofte stor, og mor døde også dessverre ofte på barselseng. I mange husvære bodde også de gamle sammen med sine barn, det hende også at de satt der på kår i eget hus, og det fantes ikke så få, gamle, sjuke og fattige som ofte ble sendt ut på lægd.

Bøndene hadde ofte plikt til å ha omsorg for de fattige i bygda. I tillegg var der ofte i hver husstand tjenestefolk, spesielt rundt om på gardene. De bodde i husværet og hjalp til med gårdsdrifta, eller fiskeriene, betalinga var hus og mat.

Navn og navneskikker:

 

Navneskikkene har forandret seg gjennom tidene. Oppkallingsreglene har utviklet seg, men kan i mange tilfeller gi gode indikasjoner på slektsforhold. Dagens praksis, eller mangel på sådan, vil ikke gjøre det lett å holde oversikt for dem som kommer etter oss. I gamle dager var det bare blant de øverste lag i samfunnet - adel, rike, bondeslekter, embetsmenn, at det ble brukt fast etternavn. De aller fleste hadde tre navn; ett døpenavn, ett farsnavn og et som tilhørte gården, plassen eller stedet man bodde. Det siste er viktig å merke seg, ettersom navnet endret seg etter hvor man bodde. Omkring slutten av 1800 tallet ”festet” farsnavnet seg og ble til slektsnavn, og mange har i dag et stedsnavn hvor tidligere generasjoner en gang bodde, som sitt slektsnavn.

Fra folketellingen i 1900 og videre fremover ser vi at mange begynte å ta stedsnavnet som sitt etternavn, dette har ofte vært et problem å finne ut av, for er det da rette personen som man arbeider med. Eks. en person fødd i 1860 hadde navnet Jens Eliassen, plutselig i 1900 tellingen hadde han fått navnet Jens Skorpen. Denne databasen sin eier har derfor stort sett valgt å bruke begge navnene eks. Jens Eliassen Skorpen. Svært mange tok stedsnavnet som etternavn rundt 1900, og derfor kunne det bli mange som hette Jens Skorpen fra samme stedet.

Før slutten av 1800 tallet hadde forfedrene våre altså et navnesystem som skiller seg langt ut fra det systemet vi har i dag. Eks. Jens hadde en far som hette Nils, da ble navnet hans: Jens Nilsen Kari sin far heter Mons da ble Kari sitt navn: Kari Monsdatter. el. Monsdtr. Men vi kan se at i de senere årene så har faktisk de gamle navneskikker kommet litt tilbake, for man aner jo i dag at for eks. flere jenter begynner å bruke farsnavnet som en del av etternavnet eks; Monsdatter.

Oppkalling var en selvfølge i tidligere tider. Reglene har variert fra sted til sted og endret seg gjennom årene. Vanligst var det at første sønn ble oppkalt etter farfar, mens den første datteren fikk farmorens navn. Andre sønn fikk navnet etter sin morfar og den andre datteren fra mormor. Dersom en enke eller enkemann giftet seg igjen, skulle første barn ha navn etter den avdøde ektefellen.

 

Nettstedet er Henry Pedersen sin eiendel og med henvisning til ånsverkloven er all kopiering og utskrifter ikke tillatt uten samtykke fra netteier.

Brudd på dette kan føre til erstatning og straffeansvar.